Gunn Skinlo er følgesvenn
Gunn Skinlo er prosjektleiar for Følgesvenn, prosjektet som støttar invandrarfamiliar med barn med særskilte behov.
Gunn har vore tiltaksleiar i Kirkens Bymisjon sidan 2004, med ansvar for å gje støtte til familiar som av ulike årsaker treng ekstra støtte. Dei fyrste 15 åra jobbe ho med alle slags familiar gjennom prosjektet Home-Start. To sterke heimebesøk fekk henne til å ta initativ til prosjektet Følgesvenn.
“Eg møtte ei mor frå Midtausten med to søner. Den yngste hadde Downs syndrom. Då han vart født på Haukeland sjukehus trudde ho at han kom til å døy. Ho hadde aldri høyrt om Downs syndrom før. Mannen hennar og barnets far forlot ho der på Haukeland sjukehus rett etter at sonen var fødd. Han ville ikkje vedkjenne seg barnet.”
”Det andre møtet var med eit ungt afrikansk par som var i Norge for å ta høgare utdanning, og som fekk eit barn med Downs syndrom. Planen deira var å returnere til heimlandet etter endt utdanning, men dei fortalte meg at dei ikkje kunne returnere til heimlandet med eit barn med særskilte behov. Dei måtte bli i Norge for barnets skuld. Det var ikkje lett.”
“Heimebesøka viste meg at i mange innvandrarfamiliar sit foreldre med barn med særskilte behov aleine, fullstendig isolert, med skam og frykt for reaksjonar. Dei har kanskje ikkje kontakt med nokon eller opplever full utfrysning.”
- Gunn Skinlo
Gunn fortel at ho for nokre veker siden var på heimebesøk hjå ein ny familie som deltek i Følgesvenn. Faren fortalte Gunn at dei er fullstendig isolerte. Dei kjenner ingen. Dei snakkar ikkje med nokon og får ikkje besøk av nokon. Dei har budd i Norge så lenge at dei snakkar flytande norsk. Likevel opplever dei fullstendig isolasjon.
Foreldrenettverket og møteplassane Følgesvenn gjev desse familiane er utruleg viktige, fortel Gunn:
“Det handlar om å bryte tabu, om å gjere Bergen til ein bedre stad for alle, også for innvandrarfamiliar med barn med særskilte behov.”
Kvifor er det tabu for innvandrarfamiliar å få eit barn med særkskilte behov?
“Mest av alt på grunn av mangel på kunnskap og erfaring. Dei kan ha andre måter å forklare dei særskilte behova på som at barnet er besatt av vonde ander, eller at foreldra har synda og vert straffa med å få eit barn med særskilte behov. Mange opplever at i deler av nettverket har ikkje barn med særskilte behov same verdi som andre barn. Mange opplever at dei ikkje kan fortelle om barnet til familien sin i heimlandet.”
”Mi drivkraft kjem frå at eg har forståelse og erfaring av at holdningsendring tek tid, men at det er mogleg.”
- Gunn Skinlo.
Gunn veit av personleg erfaring at me heller ikkje i Norge alltid har kunna sett barn med Downs syndrom på gata, at Norge også har vore ein annan plass som samfunn. Gunn si søster er psykisk utviklingshemma. Gunn reflekterte mykje i voksen alder over korleis søstra vart behandla, og korleis andre barn som søstra hadde det då dei vaks opp:
“Etter at eg hadde flytta heimefrå fekk eg vite at det var ein gut i kommunen der eg vaks opp, som var på min alder. Eg hadde aldri sett han. Eg visste ikkje at han fantest. Han hadde vore vekkgjøymd. Vi må skape samfunn som rommer alle. Dette er et felles ansvar. Gjennom Følgesvenn gjer me ein forskjell for dei som treng det mest.”
Eit spørsmål Gunn alltid stiller nye foreldre ho møter, er korleis det hadde vore dersom barnet blei født i foreldra sitt heimland. På den måten får Gunn moglegheit til å forstå kvifor dei tenker som dei tenker.
“Alt skal lærast. Alt skal aksepterast. Når eg møtar foreldra må eg vere der dei er. Eg må forstå kor dei kjem frå, tankane og følelsane deira. Me må læra av kvarandre og finne vegen me kan slå følge på.”
- Gunn Skinlo, prosjektleiar Følgesvenn
Lyst til å vite meir om Følgesvenn og betydningen av prosjektet?
Les historia til Fatuma Abdi, ei mor som fortel om veiledningen
ho fekk av Gunn Skinlo og Følgesvenn:
Tekst og foto: Pernille Fjørtoft Grøsvik
Barnebildene: Følgesvenn